Det er lett å forstå hvorfor klatring er en populær friluftsidrett i Norge. Særlig på Vestlandet, men også andre steder, finner vi mektige fjell og andre naturlige fenomener som ekstremsportutøvere av ulike slag står i kø for å benytte seg av. Fra Åndalsnes i Møre til Lofoten til Hemsedal finner vi store stener, fjell og isbreer med mulighet for buldring, alpinklatring, fjellklatring og isklatring for å nevne noe. Uansett hvilken form for klatring en driver med, altså teknisk klatring eller friklatring, så må en huske å ta sine forhåndsregler. Aldri undervurder viktigheten av å ha med tilstrekkelig klatreutstyr. Sikkerhet er førsteprioritet! Tar man de nødvendige forhåndsreglene på alvor går det nok bra, men det skader aldri å ha forsikring når man skal bedrive ekstremidrett.
Trollveggen er et populært mål for erfarne fjellklatrere. Toppen ble nådd for første gang i 1965 da to klatrelag, ett norsk og ett engelsk, klatret til topps med et døgns mellomrom. Trollveggen befinner seg i Åndalsnes i Møre og Romsdal, og er den høyeste, vertikale fjellveggen i Nord-Europa. Siden 1980 har fjellveggen også vært et egnet mål for basehoppere. Det er dog viktig å være obs – fjellsprang kan forekomme, så det er viktig å sette seg inn i alt av sikkerhetsrutiner.
Klatring er en tøff idrett som krever sitt av det mentale så vel som det fysiske. En må psyke seg opp på forhånd for å ikke få kalde føtter når man først betrakter klatreobjektet en er i ferd med å begi seg ut på. Skal man for eksempel klatre opp en kjempehøy fjellvegg, må man være beredt på det øyeblikket man befinner seg halvveis oppe og blir fristet til å se ned mot bakken som ser ut til å være milevis unna. Å se ned kan nemlig være en skummel affære, men så lenge en minner seg selv på at alt av fallsikringsutstyr er på plass og at det ikke er langt igjen til målet er nådd, blir det en overkommelig utfordring. Den fysiske komponenten er selvsagt også vel så viktig. Man trenger ikke være profesjonell idrettsutøver for å klatre, men man bør være forberedt på å ta i bruk muskler man vanligvis ikke får anvendt så mye ellers. I tillegg må man ha stødige føtter – klatring handler nemlig primært om fotarbeid.
For nye klatrere kan det være en ide å melde seg på et innførende kurs som lærer en om det mest grunnleggende. Slik får man lært seg bruk av tau, klatresko, karabiner, seler, etc. Når man skal begynne med klatring er det vanlig å starte med buldring. Buldring foregår både innendørs og utendørs – på store steiner, på engelsk “boulders”. Nybegynnere benytter seg av middels høye vegger, skapt for buldring innendørs. Det benyttes ikke tau innendørs, men for alle tilfellers skyld har man madrasser på gulvet som ufarliggjør eventuelle fall.
Enten man klatrer i fjell, på stein, eller på isbreer er klatring forfriskende som gir mersmak for mange når en først har fått sansen for det. Å nå målet, enten det betyr å bestige en stor stein eller nå toppen av et fjell, gir en mestringsfølelse uten like. Særlig når man iakttar den svimlende utsikten fra toppen. I tillegg får man grunnlag for å fortelle historie fra en aktiv sommerferie, og god grunn til å skryte ved å legge ut bilder på sosiale medier.
